Forkynneren 6, 1:6

Sjelens sult 

    1 Noe vondt har jeg sett under solen,
          det hviler tungt på menneskene:
      
     2 Gud gir en mann
          både rikdom, formue og ære,
          så han ikke mangler noe
          av alt det han ønsker seg.
          Men Gud lar ham ikke nyte noe av det,
          det blir en fremmed som bruker det opp.
          Dette er meningsløst, ja, bittert og vondt.
      
     3 En mann kan få hundre barn
          og leve i mange år.
          Men hvor lenge han enn lever –
          om han ikke har glede av sine goder
          og ikke engang får en gravferd,
          sier jeg at det ufullbårne fosteret
          er bedre stilt enn han.
      
     4 Forgjeves kommer det til verden,
          og i mørke går det bort,
          i mørke får det navnet sitt skjult.
      
     5 Solens lys har det ikke sett
          og aldri kjent.
          Likevel hviler fosteret bedre enn mannen.
      
     6 Selv om han levde
          i to ganger tusen år,
          fikk han ikke nyte livets goder.
          Går ikke alle til samme sted?